Mellomnavnet mitt, Rozmara, er ikke et navn som bare “hørtes fint ut”. Det er en påminnelse. Et avtrykk fra en annen tid, en annen kamp – og en annen del av Europa. Det er historien om hvor jeg kommer fra. Og om mennesker som måtte rive seg løs for å overleve.

Min Oma, bestemor, var sudettysker – en av de 3,5 millioner tysktalende som levde i de områdene av Tsjekkoslovakia som ble annektert av Hitler før krigen. Etter krigen var disse menneskene ikke lenger medborgere – de ble stemplet som fiender. Mange ble drept. Andre ble sendt østover til arbeidsleire i Russland. Oma og familien hennes valgte å flykte – kanskje fordi de måtte, kanskje fordi de skjønte at det ikke fantes noen trygg fremtid der de var.

I 1945 ble hun internert i en kaserne nær grensen mellom Tsjekkia og Tyskland. Det var der hun møtte min bestefar. Han var en del av en slags grensepolitistyrke, satt til å holde vakt over de internerte. Men i stedet oppstod det et bånd mellom dem. Kanskje kjærlighet, kanskje bare en felles forståelse av hvordan alt hadde falt fra hverandre. De neste årene ble en evig reise – gjennom elleve ulike leirer i Tyskland, inkludert en periode i Danmark. Det var i en av disse leirene i Tyskland, nær Oberammergau, at min mor ble født. Livet deres var flyktig og utrygt, men de ga ikke opp.

I 1951, etter fem år på flukt, tok de toget fra København til Drammen. Planen var egentlig å reise videre til Bryne, hvor bestefar visstnok hadde fått jobb. Men i Drammen stoppet de for å besøke gamle kjente fra leirene – og endte opp med å bli. Det sto en ledig leilighet i brakkene på Gulskogen, og allerede etter noen få dager hadde bestefar fått arbeid på en fabrikk. Det var enklere tider, kanskje – men ikke enkle liv.

Men denne historien handler ikke bare om flukt og overlevelse. Den handler også om røtter. Dype, politiske røtter.

Min oldemor, Maria, kom fra Polen og var en del av den anarkistiske bevegelsen rundt Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht. Hun mistet livet allerede i 1923, bare noen år etter at Rosa og Karl ble brutalt drept av høyreekstreme i Berlin. To av hennes brødre var erklærte kommunister, og selv i en tid der slikt kunne koste deg alt, valgte de å stå for det de trodde på.

Det er kanskje der det politiske i meg kommer fra. Ikke nødvendigvis i form av partipolitikk, men i form av en indre uro, en trang til å stille spørsmål. Til å forstå makt og avmakt, systemer og mennesker.

Oma bar sin egen uro med seg. Hun hatet amerikanerne. Ikke på grunn av ideologi, men fordi hun hadde sett dem stå på sidelinjen – eller delta – i overgrepene mot sudettyskerne etter krigen. Hatet hennes var ikke et rop, men en sorg som aldri slapp taket.

Navnet Rozmara ble med videre og noe jeg valgte selv å ta inn som endel av mitt navn. Et navn som bærer både tap og håp. Et navn som minner meg på hvor vi kom fra – og hva det kostet. Det er ikke bare et mellomnavn. Det er en fortelling i seg selv. En påminnelse om hvor lett det er at slike historier forsvinner, om vi ikke velger å fortelle dem.

Og det er grunnen til at jeg forteller den nå.

Kategorier:Relasjonsledelse

Tom Erik Rozmara Frydenlund

Jeg har mange års erfaring fra forsvaret, politiet og It-bransjen. Jeg har ledererfaring i fra flere ulike selskaper og både i det offentlige og det private næringsliv, samlet har jeg over 25 års ledererfaring på ulike nivåer. Jeg har overtatt som leder i etablerte miljøer og har vært gründer hvor jeg bygget opp selskap fra bunn. I alle miljøer har jeg vært instrumental med å skape godt arbeidsmiljø og vekst. Jeg har i hele min karriere syns interaksjon med mennesker har vært spennende. Min lederstil er basert på en blanding av relasjonsledelse, tillitsbasert ledelse og tjenende ledelse.

En leder er til for de ansatte og ikke omvendt.

Jeg er autorisert til å kjøre kurs innen for relasjonsledelse og relasjonskompetanse og holder også foredrag igjennom talerlisten.